(kk.no) Kjartan og Knut hadde en drøm: Å bli foreldre. Den drømmen ville Megan (35) hjelpe dem å oppfylle.
Kjartan Haugen og Knut Pelerud ble kjente fjes her til lands etter at de deltok i – og vant – årets utgave av tv-programmet «Sommerhytta». Premien var krypinnet de hadde dedikert ti uker til å pusse opp.
Men det var ikke bare dét de ønsket seg da de meldte seg på.
Aller mest handlet det om milepælene de så for seg at hytta i Røsneskilen én dag kunne bli bakteppe for; første ord, første skritt, første svømmetak uten armringer… Et familieliv.
Nå har drømmen blitt realitet.
Kjartan og Knut har delt den lange reisen mot å bli fedre – som de solgte leiligheten på Tjuvholmen for å finansiere – gjennom bloggen Designpappa og Instagram-kontoen med samme navn. At de har valgt å være åpne om og gi et innblikk i prosessen, skyldes at surrogati ikke er lovlig i Norge.
De håper det kan være til hjelp for andre som kommer etter dem. Andre som deler samme drøm.
– Litt som nettdating
Eggdonasjon: Prosessen der en kvinne donerer en eller flere eggceller slik at en annen kvinne kan bli gravid ved hjelp av kunstig befruktning.
IVF-klinikk: IVF står for «in vitro fertilisering» – altså at egget befruktes utenfor kvinnens kropp, for så å plasseres i livmoren etter befruktningen.
Megan bor i kystbyen Capitola i California, sammen med ektemannen og deres fire år gamle datter. Jobben hennes går ut på å følge barnehjemsbarn til rettslige møter – som en slags verge og støtte – i de vanskeligste sakene.
Dagene består av det samme som dine og mine; jobb, klesvask, gullrekka (dog i amerikansk drakt), det evige spørsmålet om hva man skal ha til middag… Man kan nesten kalle det et A4-liv.
Men bare nesten.
Megan er surrogat. Hun fødte Kjartan og Knuts lille datter, Olivia Quinn, i august.
– Det fungerer faktisk litt som nettdating, forteller 35-åringen.
Hun referer til prosessen hun måtte gjennom før hun for første gang fikk oppleve å bære frem et barn som ikke var hennes eget.
Det begynte med det hun erindrer som «endeløse stabler» med papirarbeid og spørreskjemaer om hva slags person eller par hun var åpen for å være surrogat for. Så fulgte flere intervjuer og evalueringsmøter med sosialarbeidere.